Written by 
Lørdagskveld, jeg sitter og gafler i meg godis, digger musikk, i en flow, jobber, så ringer telefonen: “Nå har jeg sagt at hvis noen lurer på noe så får de spørre deg selv.” Tenk at vi er i 2012, sa en mann til meg i dag, da vi snakket om at det er en sensasjon at min x skal ha hovedomsorgen for barna, ja han kan til og med bake til opplysning, han er et fantastisk menneske på mange måter, og jeg er utrolig glad i han. Ei jeg kjenner opplevde nylig at x-samboeren flyttet langt unna sin x og deres felles barn. Ingen løftet på skuldrene eller syntes det var rart. Ingen sa: “Nei, tenk er det sant?” “Har du hørt at?” “Tenk at han gjorde det!” Jeg skal til å jobbe videre, da det kommer to nesten identiske men likevel forskjellige historier til meg, jeg gjerne vil dele med dere, februar 2012…
Dette er historien om en mann jeg kjenner. Han sitter foran meg og gråter. Han har tatt et valg om å flytte fra barna sine for en stund. Er det så spesielt tenker jeg, det er da tonnevis av foreldre som gjør det. Veldig mange foreldre ser ikke barna sine hele tiden. Det går bra likevel. Han har vært der hele tiden forklarer han. I fire år har de hatt delt omsorg for barna. Men han har ikke jobb lenger der han er, og det fins mange flere grunner han ikke vil gå inn på, men han vil ikke være en far som ikke kan forsørge barna sine. Hvem vil vel det? Han tørker tårene og minner seg selv på hvorfor han gjør dette.
Han ville ta barna med seg, men helt siden han skilte lag med barnets mor hadde de bestemt seg for å sette barna først. De snakket aldri stygt om hverandre, de backet hverandre opp, støttet hverandre, og hadde et samarbeid andre skilte foreldre misunte dem. Så da han kom til dette valget om å dra, var de enige om hvis de satte barna først som de alltid hadde gjort, ja så var det beste for barna å bli hos sin mor akkurat nå. De kalte det midlertidig. For om en stund var kanskje situasjonen annerledes, og kanskje barna hos han.
Han ville følge sin drøm, han ville at barna skulle følge sine drømmer når de ble store. Han ville være et forbilde for barna, en som ikke ga seg, men torte å tenke utenfor boksen. Han ville oppfordre barna til å finne sin egen lykke, meningen med livet i denne kaotiske verden. Da visste han at han hadde noen oppgaver foran seg, noen som ikke var helt vanlige, og ikke alle ville forstå.
Han hadde vokst opp med at familien hadde lite penger. Alle årene med dårlig råd hadde preget mannen. Selv om kjærlighet var det aller viktigste, så kunne han ikke kjøpe skolegang eller hjelpe barna økonomisk, kjøpe det de trengte med kjærlighet. Verden var basert på penger uansett hvor mye kjærlighet han hadde til barna sine.
Mora var ei fantastisk god mor for barna, ellers hadde han aldri dratt. Hun hadde så mye kjærlighet til dem. Hun støttet han, bare det sier mye om henne. Dette var til det beste nå. Han så på kalenderen. Snart var det sommerferie. Da skulle han være sammen med barna hele ferien. Så var det høstferie, juleferie, vinterferie, påskeferie – ja så skulle han komme hjem så ofte han kunne. Det ble nok ikke så verst likevel tenkte han og tørket tårene. Han var ingen dårlig far, bare litt annerledes.
Dette er historien om ei kvinne jeg kjenner. Hun sitter foran meg og gråter. Hun har tatt et valg om å flytte fra barna sine for en stund. Er det så spesielt tenker jeg, det er da tonnevis av foreldre som gjør det. Veldig mange foreldre ser ikke barna sine hele tiden. Det går bra likevel. Hun har vært der hele tiden forklarer hun. I fire år har de hatt delt omsorg for barna. Men hun har ikke jobb lenger der hun er, og det fins mange flere grunner hun ikke vil gå inn på, men hun vil ikke være ei mor som ikke kan forsørge barna sine. Hvem vil vel det? Hun tørker tårene og minner seg selv på hvorfor hun gjør dette.
Hun ville ta barna med seg, men helt siden hun skilte lag med barnets far hadde de bestemt seg for å sette barna først. De snakket aldri stygt om hverandre, de backet hverandre opp, støttet hverandre, og hadde et samarbeid andre skilte foreldre misunte dem. Så da hun kom til dette valget om å dra, var de enige om hvis de satte barna først som de alltid hadde gjort, ja så var det beste for barna å bli hos sin far akkurat nå. De kalte det midlertidig. For om en stund var kanskje situasjonen annerledes, og kanskje barna hos henne.
Hun ville følge sin drøm, hun ville at barna skulle følge sine drømmer når de ble store. Hun ville være et forbilde for barna, en som ikke ga seg, men torte å tenke utenfor boksen. Hun ville oppfordre barna til å finne sin egen lykke, meningen med livet i denne kaotiske verden. Da visste hun at hun hadde noen oppgaver foran seg, noen som ikke var helt vanlige, og ikke alle ville forstå.
Hun hadde vokst opp med at familien hadde lite penger. Alle årene med dårlig råd hadde preget kvinnen. Selv om kjærlighet var det aller viktigste, så kunne hun ikke kjøpe skolegang eller hjelpe barna økonomisk, kjøpe det de trengte med kjærlighet. Verden var basert på penger uansett hvor mye kjærlighet hun hadde til barna sine.
Faren var en fantastisk god far for barna, ellers hadde hun aldri dratt. Han hadde så mye kjærlighet til dem. Han støttet henne, bare det sier mye om han. Dette var til det beste nå. Hun så på kalenderen. Snart var det sommerferie. Da skulle hun være sammen med barna hele ferien. Så var det høstferie, juleferie, vinterferie, påskeferie – ja så skulle hun komme hjem så ofte hun kunne. Det ble nok ikke så verst likevel tenkte hun og tørket tårene. Hun var ingen dårlig mor, bare litt annerledes.
Sterke historier, men jeg vil fortsatt si at penger veier aldri opp for tid og den tiden man mister med barna sine vil man aldri få tilbake.
Jeg skjønner at poenget er at enkelte hever på øyenbrynet når kvinner gjør det mange menn har gjort siden “tidenes morgen”, men jeg syns ikke at det blir noe mer riktig av den grunn, verken av mannen eller av kvinnen. To gale gir ikke en rett…..
Takk for kommentar
Ja poenget var å belyse hvor forskjellig vi reagerer om det er en kvinne eller mann. Penger veier aldri opp for tid…
Når mor og far er enig så er det den største gaven barn kan få.
En god mor ser at en far også kan være en like god omsorgsperson:) Kommer på rek når du er innstalert der nede. God klæm fra meg:)
Ja jeg tror at vårt samarbeid og hverandres støtte gjør mye for barna, slik at vi finner løsninger som funker for oss
Gleder meg til det Lillian, klemmer tilbake og takk for gode ord som alltid
Som ei “annerledesmamma” kan æ bare nikke gjenkjennende til historian og anbefale ei bok som æ sjøl leste for nån år sia, den hete “Myten om den dårlige mor: forlate ditt hjem, din mann og dine barn” av Guri Tuft og Anne-Mette Vibe. 1987 Innbundet Cappelen. ISBN-13: 9788202107222
Kan bare si at æ følte mæ veldi aleina om å “bare levne ungan på trappa hos faren” som æ fikk høre at nån i mitt lille lokalsamfunn hadde sagt om mæ, og den boka ga mæ værtfall den trøsta i at det va flere enn mæ som av forskjellige årsaka hadde måtta ta et sånt vanskelig valg. Og for ordens skyld, æ og barnefaren va også enig hele veien og hadde et forbilledlig samarbeid til beste for barna..
Klæm te dæ Linda, og lykke til med å følge drømmen din! <3
Takk for dine ord Anne-Lise! Det jeg synes er trist er at vi ofte er så snar å dømme. Det fins så mange grunner til at mennesket tar sine valg, alt er ikke sort hvitt, og jeg tror på at vi må bli flinkere til å respektere andres valg, kanskje spesielt i små samfunn ja, slik som du og har opplevd. Jeg har fått meldinger fra flere som har opplevd det samme. Selv om vi gjør noe nå er det ikke dermed sagt at det skal være slik bestandig. klemmer tilbake, på tide å rulle seg inn i dyna